[*QUOTE*]
-------------------------------------------------
SANDEFJORD TINGRETT
DOM--- --
Avsagt: 30. april 2009 i Sandefjord tingrett, Sandefjord
Saksnr.: 08-098412TVI-SAFO
Dommer:
Dommerfullmektig Charlotte Fladmark Hauge
Saken gjelder: Gyldigheten av Statens helsepersonellnemnds vedtak om
avslag på søknad om autorisasjon som lege
Ryke Geerd Hamer Advokat Erik Bryn Tvedt
mot
Staten v/Helse- og Advokat Ingrid Skog Hauge
omsorgsdepartementet
Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Saken gjelder gyldigheten av Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008 der
saksøker fikk avslag på sin søknad om norsk autorisasjon som lege.
Nærmere om sakens bakgrunn
Saksøker, Dr. Geerd Ryke Hamer (Dr. Hamer), fullførte medisinsk grunnutdanning i
Tyskland i 1959 og oppnådde tysk offentlig godkjenning som lege i 1961. I 1972 oppnådde
han tysk spesialistgodkjenning i indremedisin.
Dr. Hamers tyske autorisasjon ble tilbakekalt av Rheinland-Phalz forvaltningsområde i
Koblenz i Tyskland i vedtak av 8. april 1986. Bakgrunnen for tilbakekallelsen skyldtes Dr.
Hamers overbevisninger om å ha oppdaget en naturregel/lære om sykdomsutvikling som
stred mot anerkjent og etablert medisinsk kunnskap samt at han behandlet pasienter i
henhold til sin overbevisning. Særlig er fremhevet Dr. Hamers diagnostisering og
behandling av kreftsyke pasienter.
Dr. Hamer benytter i dag betegnelsen ”den nye germanske medisin” som en
fellesbetegnelse for de teorier han forfekter og de behandlingsmetoder han anbefaler.
Retten vil i det følgende benytte den samme fellesbetegnelsen.
Dr. Hamer søkte om ny autorisasjon for å praktisere som lege i Tyskland i 1992, 2003 og
2007. Samtlige søknader ble avslått. Ingen av Dr. Hamers senere klager på disse vedtakene
har ført frem overfor den tyske forvaltningsdomstolen.
Dr. Hamer er straffedømt for forhold forbundet med hans virke som lege. Blant annet ble
han den 9. september 1997 dømt til 19 måneders fengsel i Tyskland. I januar 2004 ble Dr.
Hamer dømt til 18 måneders fengsel av domstolen i Chambéry i Frankrike. Dommen skal
senere ha blitt omgjort til 3 års ubetinget fengsel.
Etter at Dr. Hamers tyske autorisasjonen ble tilbakekalt i 1986 har han ikke hatt offentlig
godkjenning som lege i Tyskland eller noe annet land. Han har imidlertid skrevet en rekke
medisinske artikler, utredninger og bøker med medisinsk tema. Han har også hatt
pasientkontakt. Dette blant annet i Spania.
Den 22. august 2007 søkte Dr. Hamer om norsk autorisasjon som lege. Søknaden ble
avslått av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell ved vedtak av 3. desember 2007.
Dr. Hamer fikk heller ikke innvilget midlertidig lisens til å praktisere som lege i Norge.
Begrunnelsen for avslaget var at autorisasjonskontoret fant Dr. Hamer uegnet til å utøve
yrket som lege forsvarlig. Autorisasjonskontoret begrunnet i stor grad sitt avslag på det
tyske vedtaket fra 1986 om tilbakekall av Dr. Hamers tyske autorisasjon.
-2- 08-098412TVI-SAFO
Dr. Hamer klaget autorisasjonskontorets vedtak inn for Statens helsepersonellnemnd den
15. desember 2007. Klagen er utdypet i brev av 20. desember 2007 fra advokat I. Koch.
Statens helsepersonellnemnd stadfestet avslaget på Dr. Hamers søknad om autorisasjon i
vedtak av 1. april 2008 (heretter vedtaket). Fra side 2 i nemndas begrunnelse for avslag
hitsettes:
”Nemnda anser klageren for uegnet til å utøve legevirksomhet på grunnlag av uforsvarlig
virksomhet, jf. helsepersonelloven § 57. Klagerens tyske godkjenning som lege ble tilbakekalt av
Reinland-Pfalz Bezirksregierung Koblenz den 8. april 1986. Hans søknad om ny tysk autorisasjon
ble avslått av godkjenningsmyndigheten i Hessen 10. august 2007, og klage over dette vedtaket ble
avvist 25. oktober 2007. Grunnlaget for tilbakekallet var at klageren hadde gitt kreftpasienter
uforsvarlig behandling. Til fortrengsel for anerkjente behandlingsformer hadde han anvendt en
alternativ behandlingsform kalt ” den tyske nye medisin”. Han avsto konsekvent fra bruk av
anerkjent skolemedisin og mente kjemoterapi var årsak til at millioner av kreftpasienter døde.
Etter nemndas syn har klageren i de årene som har gått siden tilbakekallet ikke endret sitt syn på
kreftbehandling og alternativ behandling med ”den tyske medisin”. Det vises til de publikasjoner
klageren har sendt inn i forbindelse med behandlingen av saken; boken ”Vitenskapelig tabell for
den tyske nye medisin” en plansje som forklarer metoden og boken ”En mot alle”. Det vil derfor
etter nemndas syn fortsatt være en fare for at klageren vil utføre uforsvarlig legevirksomhet.
Videre anser nemnda klageren uegnet på grunn av langt fravær fra yrket. Det er nå 21 år siden
klageren ble fratatt autorisasjonen. Etter nemndas vurdering medfører dette lange fravær fra yrket
at klageren ikke har tatt del i den utvikling som har skjedd innen legeyrket og ikke har holdt seg
faglig oppdatert. Det at han i denne tiden har skrevet publikasjoner av mer eller mindre
vitenskapelig eller faglig karakter kan etter nemndas syn ikke oppveie for manglende klinisk
virksomhet. Langt fravær fra yrket er selvstendig grunnlag for tilbakekall av autorisasjon etter
helsepersonelloven § 57.
....
Etter en samlet vurdering er nemnda kommet til at autorisasjon skal nektes klageren. Det vises til
at han i tiden etter tilbakekallet ikke har endret syn på sin behandling av pasienter med kreft og at
han ikke har tatt konsekvensen av at hans autorisasjon er tilbakekalt. Etter tilbakekallet er
klageren dømt i Tyskland og Frankrike for å ha utøvet legevirksomhet uten lisens. I alle fall et av
disse tilfellene gjaldt medisinsk behandling av en pasient med kreft. Det svekker etter nemndas syn
tilliten til klageren i betydelig grad at han ikke forholder seg til at helsemyndighetene har
tilbakekalt hans autorisasjon, men fortsatt behandler pasienter med sin alternative metode.
Det er etter nemndas syn også grunnlag for å nekte en begrenset lisens for legevirksomhet i Norge,
jf. helsepersonelloven § 49. Etter nemndas syn er svikten i klagerens faglige virksomhet så alvorlig
at han heller ikke er skikket for en begrenset lisens.”
I brev til nemnda av henholdsvis 17, 20. og 21. april 2008 påpekte Dr. Hamer en rekke
forhold han mente var galt ved nemndas vedtak. Dr. Hamer fremmet også sine synspunkter
på vedtaket i forbindelse med møter med nemnda ved henholdsvis direktør Barbro
-3- 08-098412TVI-SAFO
Andenæs og seniorrådgiver Elisabeth Furre. I brev av 13. mai 2008 avviste Statens
helsepersonellnemnd at det i løpet av den korrespondansen som hadde funnet sted etter at
vedtaket ble truffet hadde fremkommet nye opplysninger som ga grunnlag for å ta saken
opp til ny vurdering. Dr. Hamer ble orientert om at han kunne bringe saken inn for retten
for overprøvelse.
Dr. Hamer brakte saken inn for Sandefjord tingrett ved stevning av 25. juni 2008.
Hovedforhandling i saken ble avholdt i Sandefjord tinghus den 15, 16. og 17. april 2009.
Det ble foretatt slik bevisførsel som fremkommer av rettsboken.
Saksøker har via sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:
Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008 er ugyldig. Det foreligger ikke
grunnlag for å nekte autorisasjon ettersom det ikke finnes holdepunkter for at saksøker er
uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 53, andre ledd, jf. § 57.
Saksøker driver ikke uforsvarlig virksomhet og utviser ingen mangel på faglig innsikt. Han
har ikke hatt langt fravær fra yrket.
Vedtaket bygger således på feil faktum. Videre er vedtaket beheftet med flere grove
saksbehandlingsfeil, jf. forvaltningslovens regler om forsvarlig saksbehandling.
Retten kan etter helsepersonelloven § 71 prøve alle sider av Statens helsepersonellnemnds
vedtak, også skjønnsutøvelsen. Det bestrides at retten bør være tilbakeholdne med å
overprøve nemndas fagvurderinger. Norge er en rettsstat der domstolen skal gripe inn mot
uforsvarlig forvaltningsmyndighet. Det vil være i strid med maktfordelingsprinsippet om
retten ikke skulle prøve vedtaket fullt ut.
Om bevisbyrde gjøres det gjeldende at det ikke er saksøker som skal bevise noe i
herværende sak. Saksøker oppfyller vilkårene til å få autorisasjon, jf. helsepersonelloven §
48. Det er Statens helsepersonellnemnd som må bevise at saksøker likevel ikke er egnet til
å utøve yrket forsvarlig.
Det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å kunne legge til grunn at Dr. Hamer har
drevet uforsvarlig virksomhet, jf. Rt 2007 side 1851. Dette tilsier at Statens
helsepersonellnemnd skulle ha undersøkt de pasienter Dr. Hamer har behandlet. Dette er
ikke blitt gjort. Dette til tross for at Dr. Hamer har vært villig til å fremstille sine pasienter
for nemnda så vel som for retten.
Nærmere om feil ved det faktum nemnda har lagt til grunn:
-4- 08-098412TVI-SAFO
Helsepersonellnemnda har utelukkende bygget sitt vedtak på andre lands avgjørelser og
dommer uten å foreta en selvstendig prøvelse.
Bakgrunnen for at Dr. Hamer mistet sin tyske autorisasjon, var at det ble krevd at han
skulle avsverge sin overbevisning, noe han nektet å gjøre. Bakgrunnen var følgelig ikke at
han drev uforsvarlig virksomhet slik Statens helsepersonellnemnd legger til grunn. Det
tyske vedtaket fra 1986 var uansett beheftet med saksbehandlingsfeil. Den gangen fikk
ikke Dr. Hamer anledning til å uttale seg. Etter dette er han heller ikke blitt spurt noe om
sin teori. I Tyskland står saksøkers lære fortsatt uavklart. Statens helsepersonellnemnds
vedtak bygger altså på en ensidig behandling som fant sted for 23 år siden. I dag er det en
annen forståelse for naturmedisinen og at denne kan være et reelt alternativ til
skolemedisinen. Dette har Statens helsepersonellnemnd følgelig ikke tatt høyde for.
En av de straffedommene mot Dr. Hamer som Statens helsepersonellnemnd har lagt vekt
på gjaldt en episode der Dr. Hamer, på et tidspunkt han ikke hadde autorisasjon som lege,
gipset benet til en person som hadde benkreft. Det gjøres gjeldende at dommen er feil og at
Dr. Hamer kun utøvet nødhjelp. Den andre straffedommen gjaldt legehjelp utøvet av Dr.
Hamers sønn, Dirk Hamer. Dette ble ikke oppklart før etter at dom var avsagt i Dr. Hamers
fravær og etter at dommen var rettskraftig. Denne dommen har følgelig ingen sammenheng
med Dr. Hamers virke som lege.
Vedtaket er videre grovt urimelig når statens helsepersonellnemnd ikke har gjort noe som
helst som å avklare Dr. Hamers teser eller undersøke hans pasienter nærmere. Det eneste
som har vært gjort er å oversette noen tyske dokumenter. Norge er ikke Tyskland og
nemnda må gjennomføre en selvstendig vurdering. Når dette ikke er gjort er vedtaket
ubegrunnet.
Nærmere om kravet til forsvarlig virksomhet:
Det er ikke holdepunkter for å legge til grunn at Dr. Hamer ikke har drevet eller ikke vil
drive forsvarlig virksomhet som lege. Dette ettersom det er feil at Dr. Hamers teorier ikke
er vitenskapelig funderte. Dette fremkommer blant annet av bekreftelsen fra universitetet i
Trnava i Slovakia. Denne bekreftelsen viser at Dr. Hamers teorier representerer bedre
medisin enn skolemedisinen. Bekreftelsen er undertegnet av fagkompetente personer. Fra
Høyskolen i Leipzig i Tyskland foreligger det også en uttalelse der den nye germanske
medisin holdes opp mot skolemedisinen. Det bekreftes her at skolemedisinen ut i fra et
naturvitenskapelig syn, er en ”uformelig røre beroende på grunnleggende feilaktig
forståtte fakta”. Det gjøres gjeldende at dødeligheten blant kreftpasienter som behandles
etter tradisjonelle metoder så som cellegift og strålebehandling er opp mot 98 %. Til
sammenligning er det ingen av Dr. Hamers pasienter som har dødd alene som følge av den
behandling han har tilbudt og gitt. Mens skolemedisinen bygger på 5000 hypoteser, er det
-5- 08-098412TVI-SAFO
Dr. Hamers syn at den nye germanske medisin kun bygger på en hypotese og derav er å
betegne som en naturregel.
Det gjøres følgelig gjeldende at Dr. Hamer vil utøve yrket som lege forsvarlig ved
anvendelse av den nye germanske medisin. Dr. Hamer benytter også tradisjonelle
legemetoder i den grad disse ikke kommer i strid med den nye germanske medisin.
Nærmere om faglige innsikt:
Dr. Hamer har fullført legeutdannelse i Tyskland og praktisert som lege i mange år. Han
har skrevet mange bøker og også utviklet legeutstyr. Han har også oppnådd
spesialistgodkjennelse i indremedisin. Han har holdt foredrag og fulgt den medisinske
utvikling nøye. Vedtaket er følgelig feil når det legges at Dr. Hamer har utvist eller utviser
”grov mangel på faglig innsikt”.
Nærmere om Dr. Hamers virksomhet de siste 23 år:
Dr. Hamer kan ikke anses for å ha hatt et fravær fra yrket som gjør ham uegnet som lege.
Han har vært involvert i kreftbehandling og forskning i alle årene han ikke har hatt
autorisasjon og han har hjulpet mange mennesker som blant annet helsepraktiker i Spania.
Dr. Hamer har skrevet en rekke helsefaglige bøker og utredninger i den tiden han ikke har
praktisert som lege. Til sammenligning vil ikke en professor miste sin autorisasjon som
klinisk lege dersom han ikke driver klinisk virksomhet over en lengre periode. Det å nekte
Dr. Hamer autorisasjon vil representere ulovlig forskjellsbehandling. Det er følgelig feil å
avslå Dr. Hamers søknad om autorisasjon som følge av langt fravær fra yrket. Det
fremkommer uansett ikke av nemndas vedtak hvorvidt ovennevnte momenter er blitt
vurdert. Skal man begrunne et avslag med langt fravær fra yrket, må saksøkers argumenter
imøtegås.
Nærmere om Statens helsepersonellnemnds skjønnsmessige vurdering:
Det vil være i være til det beste for pasientene om nemnda tok Dr. Hamer alvorlig.
Det gjøres gjeldende at Statens helsepersonellnemnd er påvirket av fagmiljøets og medias
motstand mot Dr. Hamer. Konsekvensene dersom Dr. Hamer hadde fått autorisasjon/lisens
ville uansett vært små med tanke på at han er 73 år og dermed kun ville kunnet praktisert i
ca 1,5 år til om han ble innvilget autorisasjon nå. Videre vises det til at Dr. Hamer uansett
kun vil behandle spesielt interesserte pasienter som selv oppsøker ham.
Saksbehandlingsfeil:
Statens helsepersonellnemnds vedtak er beheftet med flere alvorlige saksbehandlingsfeil.
-6- 08-098412TVI-SAFO
Det foreligger saksbehandlingsfeil som følge av at Dr. Hamer ikke fikk møte for nemnda
for å redegjøre for den nye germanske medisin før Statens helsepersonellnemnd traff sitt
vedtak. Videre representerer det en saksbehandlingsfeil at Dr. Hamers forskningsmateriell
ikke ble fremlagt for forskningsråd eller lignende før avslaget ble gitt. Også det forhold at
det ikke ble innhentet en særskilt fagkyndig vurdering er en saksbehandlingsfeil. Det
understrekes at dette er Statens helsepersonellnemnds første sak der en lege med en
alternativ medisinsk oppfatning søker autorisasjon. Dette tilsier at det kreves en ordentlig
gjennomgang. Det fremkommer ikke av vedtaket at nemnda har gitt saken er ordentlig
gjennomgang.
Det forhold at nemnda ikke har vurdert Dr. Hamers teorier nærmere innebærer at det er tatt
utenforliggende hensyn. Det Statens helsepersonellnemnd faktisk gjør, er å kreve at Dr.
Hamer skal avsverge sin medisinske lære for å få lov praktisere som lege. Dette er galt. Det
vises i den forbindelse til Galileo Galileis kamp om å få anerkjennelse for sin oppdagelse
av det heliosentriske verdensbildet samt til Dr. Ignaz Philipp Semmelweis skjebne etter å
ha forsøkt å påvise sammenhengen mellom leger og jordmødres mangel på håndhygiene og
utbredelsen av barselfeber. Galilei ble tvunget til å avsverge sin oppdagelse og
Semmelweis endte opp på sinnssykehus etter å flere års motarbeidelse og latterliggjøring.
Historien viste imidlertid at Galilei og Semmelweis hadde rett. Det gjøres gjeldende at Dr.
Hamer har kommet med en tilsvarende teori om mennesket og forståelsen av menneskets
sykdom. Mens Galilei fikk fremføre sine synspunkter for paven, har imidlertid ikke Dr.
Hamer en gang fått forklare og bevise sin lære for Statens helsepersonellnemnd eller for
retten.
Det innebærer en saksbehandlingsfeil at vedtaket ikke gir uttrykk for hvorvidt nemnda har
vurdert Dr. Hamers subsidiære anmodning om autorisasjon på vilkår som for eksempel at
han praktiserer under kommunelege Dr. Saugestads oppsyn.
Det følger av forvaltningsloven § 11a at forvaltningens saksbehandling skal skje uten
ugrunnet opphold. Saksbehandlingstiden har her vært altfor lang. Dr. Hamer søkte om
autorisasjon den 22. august 2007. Det har nå snart gått 2 år. Dr. Hamer er i dag 73 år. I
følge norsk rett kan man bare praktisere inntil fylte 75 år. Følgelig er det et problem at
saken går svært sakte fremover.
Det representerer videre en saksbehandlingsfeil at Statens helsepersonellnemnd ikke er satt
med tilstrekkelig faglig kompetanse. Saksbehandlingen skjer på lavest mulig faglig nivå,
kun jurister. Når selve nemnda kun består av én person med bakgrunn som lege, foreligger
det alvorlige mangler på faglig kompetanse.
Det gjøres gjeldende at det foreligger brudd på veiledningsplikt, jf., forvaltningsloven § 11.
Statens helsepersonellnemnd burde gjort Dr. Hamer oppmerksomt på § 7 i lov om
-7- 08-098412TVI-SAFO
alternativ behandling som innebærer at han ikke har anledning til å behandle kreftpasienter
dersom han ikke har autorisasjon/lisens.
Saksøkers påstand:
1. Helsepersonellnemndas vedtak av 1. april 2008 kjennes ugyldig.
2. Saksøkte dømmes til å erstatte Ryke Geerd Hamer sakens omkostninger, fastsatt
etter rettens skjønn, innen fjorten dager fra forfall til betaling skjer.
Saksøkte har via sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:
Vedtaket er gyldig.
Saksøker har ikke fremført bevis eller argumentasjon som tilsier at vedtaket må kjennes
ugyldig.
Det er forståelig at saksøker søker anerkjennelse for sine teorier. Det er også enighet om at
han ikke har oppnådd en slik anerkjennelse. Det er imidlertid ikke gjennom en søknad om
autorisasjon som norsk lege slik anerkjennelse gis. Det er ikke Statens
helsepersonellnemnd sin oppgave å etterprøve eller teste de teorier som Dr. Hamer
forfekter.
Dr. Hamer mener å ha blitt motarbeidet siden han oppdaget teoriene bak den nye
germanske medisin og han sammenligner seg selv med Galileo Galilei og Dr. Ignaz Philipp
Semmelweis, som også kjempet mot den allmenne oppfatning. Hans eksempler samsvarer
ikke med denne saken. Dette fordi Dr. Hamer ønsker å gå bort fra en medisin som virker
og over til en medisinsk lære som ikke er dokumentert virksom.
Nemnda har konkludert med at Dr. Hamer vil utøve yrket som lege uforsvarlig og har
dermed avvist hans søknad. Retten kan overprøve alle de vurderinger som Statens
helsepersonellnemnd har gjort for å komme til dette resultatet. Også de skjønnsmessige
vurderinger, jf. helsepersonelloven § 71. Det foreligger imidlertid klare holdepunkter for å
vise tilbakeholdenhet i forhold til de medisinske vurderinger nemnda har gjort. Det vises i
den forbindelse til den særskilte kompetanse nemnda har, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99) side
193, professor dr. juris Asbjørn Kjønstads artikkel ”Helsepersonellnemnda og
rettsikkerheten”, samt Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3. november 2004.
Om bevisbyrde gjøres det gjeldende at det er Dr. Hamer som må bevise at han er egnet for
yrket som lege, ikke Statens helsepersonellnemnd. Det vises til helsepersonelloven § 48 og
-8- 08-098412TVI-SAFO
utgangspunktet om at det er søkeren som må godtgjøre at han har tilstrekkelig kompetanse.
Beviskravet kan uansett ikke være mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Det gjøres gjeldende at Statens helsepersonellnemnd har gjort en korrekt vurdering, at
vedtaket er tilstrekkelig begrunnet og baserer seg på korrekt faktum. Det foreligger dermed
grunnlag for å nekte autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 53 annet ledd, jf. § 57.
Nemnda har lagt til grunn at Dr. Hamer er uegnet til å utøve virket som lege forsvarlig som
følge av to forhold: ”uforsvarlig virksomhet” og ”langt fravær fra yrket”, jf.
helsepersonelloven § 57. Dette er selvstendige vilkår som hver for seg er oppfylt og som
følgelig gir grunnlag for å nekte autorisasjon. For retten anføres at vilkåret ”grov mangel
på faglig innsikt” også er oppfylt.
Dersom retten skulle komme til at ingen av vilkårene hver for seg kan anses oppfylt, gjøres
det gjeldende at det foreligger slike omstendigheter ved saksøker at disse samlet sett tilsier
at han er uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig i lovens forstand.
Hva gjelder nemndas vurdering av vilkåret ”uforsvarlig virksomhet”, er det lagt vekt på
det tyske vedtaket av 8. april 1986. Dette vedtaket bygger på en omfattende og grundig
vurdering der blant annet en sakkyndig vurdering var innhentet. Tyske myndigheter har
bygget på det samme vedtaket også ved senere søknader om tysk autorisasjon fra saksøkers
side, samtidig som det er blitt fastslått at Dr. Hamer ikke har endret sitt syn på behandling
av kreftsyke pasienter. Dette helt frem til siste avslag i 2007. Det er følgelig klart at Statens
helsepersonellnemnd kan legge vekt på det tyske vedtaket ved sin behandling av Dr.
Hamers søknad om norsk autorisasjon. Vedtaket kan følgelig heller ikke anses for utdatert.
Det følger for øvrig av det tyske vedtaket at vurderingstemaene etter tysk rett i stor grad
samsvarer med de som skal gjøres etter helsepersonelloven § 57, jf. § 53.
Dr. Hamer ønsker å behandle kreftsyke pasienter på en måte som ikke er i tråd med det
som er alminnelig anerkjent innen medisin i dag. Han avstår konsekvent fra bruk av
anerkjente behandlingsformer og forfekter en lære, den nye germanske medisin, som han
mener er overlegen tradisjonell medisin. Dette tilsier at han vil drive ”uforsvarlig
virksomhet” samt at han utviser en ”grov mangel på faglig innsikt”.
Det forhold at Dr. Hamer ikke har vært i klinisk legevirksomhet siden 1968 er i seg selv en
avslagsgrunn. Annen form for helsehjelp eller teoretisk fagarbeid kan ikke erstatte et
klinisk virke som lege. Dr. Hamer har uansett ikke fremlagt dokumentasjon for det arbeidet
han som helsepraktiker mener å ha utført.
Nemnda har foretatt en skjønnsmessig vurdering der det er blitt lagt avgjørende vekt på
hensynet til pasientene og at Dr. Hamers virksomhet kan få dramatiske og kanskje dødelige
-9- 08-098412TVI-SAFO
konsekvenser for pasientene. Skjønnsutøvelsen er således i tråd men hensynet til
pasientenes beste som er sentralt i helsepersonelloven, jf. § 1.
Det avvises at Statens helsepersonellnemnds vedtak er beheftet med saksbehandlingsfeil.
Nemnda har vurdert om det er grunnlag for midlertidig lisens og således tatt stilling til Dr.
Hamers anførsel om begrenset autorisasjon i form av å drive legevirksomhet under
kommunelege Dr. Saugestads oppsyn.
Nemndas saksbehandling er som utgangspunkt skriftlig. En klager har ikke krav på å få
møte personlig for å fremføre sin sak. Saksøker fremsatte aldri et klart ønske om å møte for
nemnda. Hans anmodning om å føre et 20-talls vitner er noe annet. Saksøker fikk uansett
møte nemndas sekretariatet i etterkant av møtet. Det kom da ikke frem noe nytt som gjorde
at nemnda fant grunn til å ta opp saken til ny vurdering.
Saken var tilstrekkelig opplyst på de punkter som var relevante for nemndas avgjørelse og
det var følgelig ingen saksbehandlingsfeil at det ikke ble innhentet en særskilt sakkyndig
vurdering. Det avvises følgelig også at Statens helsepersonellnemnd ikke er faglig
kompetent. Det må her ses hen til den særlige fagkompetanse nemnda må anses for å ha, jf.
helsepersonelloven § 68 og 69.
Uansett har eventuelle saksbehandlingsfeil ikke hatt innvirkning på vedtaket.
Saksøktes påstand:
1. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes.
2. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med
tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Rettens vurdering
Retten skal ta stilling til gyldigheten av Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april
2008 vedrørende avslag på saksøkers søknad om norsk autorisasjon som lege.
Statens helsepersonellnemnd har i vedtaket av 1. april 2008 avslått Dr. Hamers søknad om
autorisasjon med grunnlag i helsepersonelloven § 57, jf. § 53 annet ledd. Det fremgår av
bestemmelsene at søknad om autorisasjon kan avslås dersom søkeren anses for uegnet til å
utøve sitt yrke forsvarlig.
- 10 - 08-098412TVI-SAFO
Saksøker har anført at vilkårene for å nekte autorisasjon etter bestemmelsene ikke er til
stede. Det er anført at vedtaket bygger på så vel materielle feil samt saksbehandlingsfeil og
at vedtaket således er ugyldig.
Retten skal overprøve Statens helsepersonellnemnds vedtak og således vurdere hvorvidt
saksøkers utøvelse av legeyrket vil være å anse som forsvarlig eller ikke.
Retten kan prøve alle sider av vedtaket, jf. helsepersonelloven § 71. Dette gjelder også
hensiktsmessighetsvurderingen. Følgelig skal det foretas en nåtidsvurdering av
forsvarligheten av saksøkers virke som lege. I denne sak er imidlertid ikke situasjonen
endret siden vedtakstidspunktet.
Av helsepersonelloven § 53 annet ledd følger at autorisasjon kan nektes dersom det
foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon etter
samme lov § 57.
Av lovens § 57 følger at autorisasjon ”kan” tilbakekalles ”dersom innehaveren er uegnet
til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk
svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende
virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter
denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses
uforenlig med yrkesutøvelsen.”
Avslag etter helsepersonelloven § 57, jf. § 53, forutsetter følgelig at et av de alternative
tapsvilkårene er oppfylt samt at det foretas en vurdering av hvorvidt et avslag på søknad
om autorisasjon vil være å anses som en riktig reaksjon i den enkelte tilfelle, jf. uttrykket
”kan”.
Statens helsepersonellnemnd fant to av tapsvilkårene oppfylt. Av vedtaket fremkommer
det at nemnda har funnet saksøker uegnet som lege som følge av ”uforsvarlig virksomhet”
og ”langt fravær fra yrket”. For retten er det også blitt anført at tapsvilkåret ”grov mangel
på faglig innsikt” må anses oppfylt.
Saksøker har under henvisning til Rt 2007 side 1851 gitt uttrykk for at det er saksøkte som
har bevisbyrden og at det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at omstendigheter
som nevnt kan legges til grunn som avslagsgrunn. Saksøkte har gjort gjeldende at
bevisbyrden påligger saksøker og har vist til prinsippet i helsepersonelloven § 48 om at det
er søkeren som må godtgjøre at vilkårene for å oppnå autorisasjon er tilstede. Videre er det
saksøktes oppfatning at det kun kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge et
tapsvilkår til grunn som bevist.
Retten er enig med saksøkte i at det er den som søker autorisasjon som må godtgjøre at
grunnvilkårene i helsepersonellovens § 48, herunder utdannelsesvilkår med videre, er
- 11 - 08-098412TVI-SAFO
oppfylt. Retten mener imidlertid at bevisbyrden skifter, og således påligger saksøkte, hva
gjelder forsvarlighetsvurderingen i § 57, jf. § 53. Dette følger av lovens kontekst samtidig
som det motsatte utgangspunkt ville etablert en upraktisk ordning der innehavere av
autorisasjon etter loven til enhver tid hadde måttet kunne sørge for å kunne godtgjøre at
utøvelsen av yrket skjer forsvarlig. En slik tolkning av bestemmelsen kan ikke legges til
grunn.
Hva gjelder beviskravet mener retten at det i herværende sak kun kan kreves alminnelig
sannsynlighetsovervekt. Dette er i tråd med premissene i Rt 2007 side 1851. Det vises til
avsnitt 31 i Høyesteretts dom hvorfra det siteres:
” Helsepersonelloven § 57 omfatter svært ulike forhold, og det kan ikke oppstilles noen
generell regel om at det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn det
faktum som skal tjene som grunnlag for tilbakekall. Tilbakekall av autorisasjon er
begrunnet i hensynet til pasientsikkerhet og i behovet for at allmennheten skal ha tillit til
helsevesenet. Disse hensyn er relevante også ved vurderingen av hvilket krav til
bevisovervekt som skal stilles, og utgangspunktet må her som ellers være at alminnelig
sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig.”
Retten mener at hensynet til pasientsikkerhet og allmenn tillit til helsevesenet tilsier at det
ikke kan kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt når det foreligger mistanke om at
legevirksomhet ikke vil drives forsvarlig i et tilfelle som her der det er saksøkers generelle
pasientbehandling som skal vurderes og ikke et enkeltstående tilfelle av feilbehandling
eller tidligere brudd. Etter dette påligger det saksøkte å sannsynliggjøre at saksøker vil
utøve sitt yrke uforsvarlig.
Av nemndas vedtak fremkommer følgende om tapsvilkåret ”uforsvarlig virksomhet”:
”Nemnda anser klageren for uegnet til å utøve legevirksomhet på grunnlag av uforsvarlig
virksomhet, jf. helsepersonelloven § 57. Klagerens tyske godkjenning som lege ble tilbakekalt av
Reinland-Pfalz Bezirksregierung Koblenz den 8. april 1986. Hans søknad om ny tysk autorisasjon
ble avslått av godkjenningsmyndigheten i Hessen 10. august 2007, og klage over dette vedtaket ble
avvist 25. oktober 2007. Grunnlaget for tilbakekallet var at klageren hadde gitt kreftpasienter
uforsvarlig behandling. Til fortrengsel for anerkjente behandlingsformer hadde han anvendt en
alternativ behandlingsform kalt ”den nye tyske medisin”. Han avsto konsekvent fra bruk av
anerkjent skolemedisin og mante kjemoterapi var årsak til at millioner av kreftpasienter døde.
Etter nemndas syn har klageren i de årene som har gått siden tilbakekallet ikke endret sitt syn på
kreftbehandling og alternativ behandling med ”den tyske medisin”. Det vises til de publikasjoner
klageren har sendt inn i forbindelse med behandlingen av saken; boken ”Vitenskapelig tabell for
den tyske nye medisin” en plansje som forklarer metoden og boken ”En mot alle”. Det vil derfor
etter nemndas syn fortsatt være en fare for at klageren vil utføre uforsvarlig legevirksomhet.”
- 12 - 08-098412TVI-SAFO
Retten mener at det av nemndas begrunnelse ikke klart fremkommer hvorvidt nemnda
faktisk har foretatt en selvstendig forsvarlighetsvurdering. Ei heller fremkommer det
hvorvidt nemnda faktisk har vurdert hvorvidt de vurderingstema og eller de vurderinger
som er gjort i det tyske vedtaket fra 1986 eller de senere tyske avslag, ville falt ut likt etter
norsk rett. Således kan det stilles spørsmål ved hvorvidt vedtaket kan anses for tilstrekkelig
begrunnet. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på en vurdering av om
vedtaket er tilstrekkelig begrunnet ettersom retten mener at dette ikke vil være avgjørende
for resultatet i saken. Det er heller ikke nødvendig for retten å ta stilling om tysk lov
samsvarer med norsk lov på området, om de straffedommer som foreligger kan tillegges
vekt eller vurdere det nærmere innholdet eller holdbarheten av den nye germanske medisin
slik saksøker har gjort gjeldende. Dette ettersom saksøker i sin partsforklaring for retten
har forklart seg om forhold og omstendigheter som tilsier at retten alene på dette grunnlag
kan ta stilling til sakens realitet og hvorvidt saksøker vil utøve forsvarlig virksomhet eller
ikke.
Til tross for at saksøkers prosessfullmektig har anført at den nye germanske medisin er
vitenskapelig dokumentert blant annet med henvisninger til bekreftelser fra universitetet i
Trnava i Slovakia og høyskolen i Leipzig i Tyskland, har både Dr. Hamer og hans
prosessfullmektig for retten erkjent at Dr. Hamers teorier ikke kan anses fult ut beviste
eller vitenskapeliggjorte. Dr. Hamer har i retten forklart at han gjennom nesten 30 år
forgjeves har forsøkt å få anerkjennelse for sine teorier. Slik retten forstår saksøker synes
dette være kimen til hans frustrasjon overfor Statens helsepersonellnemnd. Nemlig at han
heller ikke her har fått anledning til å bevise sine teorier. Det er dermed heller ikke
nødvendig for retten kommentere nærmere de bekreftelser fra universitetet og høyskole
som saksøker har fremlagt. Likevel bemerkes at det er rettens oppfatning at nevnte
dokumenter ikke kan tas til inntekt for at den germanske medisin i dag fremstår som
vitenskapeliggjort eller anerkjent. Bekreftelsene er på ingen måte bygget opp i henhold til
anerkjent vitenskapelig metodikk slik at andre kan gjennomføre en kontroll for verifisering
av de resultater som propageres. Det er ikke oppstilt noen hypotese, det er ikke gitt noen
kriterier for forsøket, slutninger er ikke målt og det er ikke redegjort for hvilken metode
som har vært anvendt for å komme frem til den konklusjonen at den nye germanske
medisin er å anse som riktig eller bevist. Tvert imot er bekreftelsene korte skriv der den
nye germanske medisin ensidig og uten mulighet for etterkontroll legges til grunn som
riktig. Saksøker har for øvrig ikke fremlagt noen forskningsresultater som er blitt
offentliggjort foruten i saksøkers egen regi.
Retten legger etter dette til grunn at saksøkers lære om den nye germanske medisin aldri er
blitt verifisert gjennom en vitenskapelig kontroll basert på anerkjente forskningsmetoder,
samt at han heller ikke på annen måte har oppnådd allmenn anerkjennelse for den lære han
forfekter.
- 13 - 08-098412TVI-SAFO
Den anerkjennelse saksøker ønsker, kan han ikke oppnå via en søknad om norsk
autorisasjon som lege. Dette ligger utenfor så vel Statens autorisasjonskontor for
helsepersonells- og Statens helsepersonellnemnds mandat og myndighet, jf.
helsepersonelloven § 53, § 68 og § 69 med tilhørende forskrifter. Det er ikke disse
organers oppgave å etterprøve eller teste de teorier saksøker forfekter.
Saksøker har for retten forklart at om han får norsk autorisasjon som lege, vil han kunne
praktisere og behandle sine pasienter i henhold til den germanske nye medisin og således
få bevist sin lære. Hva gjelder kreftpasienter har saksøker gitt uttrykk for at dagens
behandlingsformer som cellegift og strålebehandling medfører en pasientdødelighet på
98 % og at det ville være uforsvarlig av ham å anbefale pasienter en slik behandling.
Når det fra saksøktes side er gjort gjeldende at saksøker vil anvende en medisin som ikke
er endelig bevist at virker til fortrengsel for anerkjente behandlingsformer, er partene slik
retten ser det, langt på vei enige i de faktiske forhold. Uenigheten ligger etter dette i
partenes vurdering av forsvarligheten av det å behandle pasienter etter en behandlingsform
som ikke samsvarer med den allment anerkjente og vitenskapelig dokumenterte medisinske
lære.
Helsepersonelloven § 4 beskriver hva som generelt skal forstås som forsvarlig
yrkesutøvelse for blant annet leger. Bestemmelsen inntas her i sin helhet:
”Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og
omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og
situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller
henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal
yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.
Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis
medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte
pasient.
Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med
særskilte kvalifikasjoner. ”
Lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 13 (1998 -99) pkt. 4.2.1, utdyper dette på følgende måte:
”I begrepet forsvarlighet ligger en faglig og rettslig norm for hvordan den enkeltes
yrkesutøvelse bør utøves i ulike sammenhenger. I juridisk terminologi er begrepet en
rettslig standard. Det vis si at det er en norm med både objektive og subjektive elementer,
som innebærer at den kan defineres ulikt på bakgrunn av hva som er rimelig å forvente.
- 14 - 08-098412TVI-SAFO
Det innebærer at den kan gis forskjellig innhold for de ulike grupper helsepersonell, i ulike
situasjoner, og at innholdet i normen vil forandre seg over tid.”
Det skal følgelig foretas en konkret vurdering av om den legevirksomhet som vil utøves er
i henhold til den til enhver tid gjeldende rettslige standard for forsvarlig legevirksomhet.
Det er rettens oppfatning at saksøker ikke vil utøve sin legevirksomhet i henhold til den
rettslige standard som kreves av en lege. Når det gjelder objektive elementer har retten lagt
til grunn at det må kunne forventes at en lege forholder seg til den lære som til enhver tid
er vitenskapelig dokumentert som virksom innenfor medisinen. I dette ligger at en lege ikke
skal benytte sine pasienter som eksperimentelle objekter for en medisinsk lære som ikke er
vitenskapelig dokumentert som virksom, til fortrengsel for dokumentert virksom medisin.
Det vises i den forbindelse til punkt 21.1.1.7 hvorfra det om vilkåret ”uforsvarlig
virksomhet” hitsettes:
”Helsepersonell som benytter eksperimentelle metoder som ikke er vitenskapelig baserte uten at
det er ledd i forskningsprosjekt, uten at det følges opp på en systematisk måte og uten at pasienten
er kjent med at det er eksperimentell virksomhet, driver også uforsvarlig virksomhet.”
Det vises videre til punkt 4.2.6.3 i Ot.prp. nr. 13 hvorfra det om forsøksvirksomhet og bruk
av utradisjonelle metoder hitsettes:
”Forskning og utprøving av nye metoder må i utgangspunktet ikke skje uten at retningslinjer for
slik virksomhet følges. Det gjelder bl.a. krav til innhenting av samtykke, sikkerhet og
dokumentasjon. Hvilke helserisiki som kan tas innen forsvarlighetskravet, vil bero på pasientens
helsetilstand og på alternative behandlingsmuligheter. Pasienten skal få vidt mulig høres og gis
adekvat informasjon om formålet med og fremgangsmåten ved forsøket, samt om alternativer og
risiki. Det er også en forutsetning at man blir gjort oppmerksom på at metoden primært benyttes
som ledd i forsøksvirksomhet.”
Det vises videre til klinikksjef ved kreftklinikken ved Radiumhospitalet Dr. Sigbjørn
Smedland forklaring for retten om at en pasient som har samtykket til
forskningsvirksomhet aldri skal fratas virksom standardbehandling.
Det er ingen holdepunkter for å legge til grunn at saksøker vil gå frem på en slik måte som
beskrevet ovenfor ved sine forskingsprosjekter dersom han får autorisasjon som lege. Tvert
imot har saksøker gitt uttrykk for at den germanske nye medisin er å betegne som en
naturlov. Videre at dødeligheten ved anvendelsen av tradisjonell medisin er på 98 % og at
han derfor ikke kan henvise pasienter til slik behandling. På dette punktet vil saksøkers
virksomhet være i direkte strid med helsepersonelloven § 4 annet ledd om at en lege skal
innhente bistand eller henvise pasienter videre dersom det er nødvendig og mulig.
Saksøker benekter for øvrig også at det foreligger risiko for død ved behandling i henhold
til den nye germanske medisin til tross for at han samtidig selv erkjenner at læren er ikke
- 15 - 08-098412TVI-SAFO
fullt ut bevist. Det foreligger således fare for at pasienten ikke vil motta adekvat
informasjon fra saksøker.
Saksøker har anført at nemnda ikke i tilstrekkelig grad har hensyntatt dagens utvikling der
tradisjonell medisin og naturmedisin/alternativ medisin i større grad likestilles eller kan
fungere ved siden av hverandre.
Det er rettens oppfatning at saksøkers teorier om den nye germanske medisin ikke kan
betegnes som alternativ medisin. Det vises i den forbindelse til at saksøker faktisk avviser
andre former for medisinsk behandling som virkbare. Følgelig er det ikke et alternativ til
dagens medisin han forfekter, men en ny medisin. Særlig gjelder dette ved kreftsykdommer
der saksøker har gitt uttrykk for at anvendelse av dagens medisin og behandlingsformer,
kan sammenstilles med folkemord av kreftsyke pasienter.
Om helsepersonells bruk av alternative behandlingsmetoder vises det for øvrig til punkt
4.2.6.7 om utøvelse av alternative behandlingsformer i Ot.prp. nr. 13, hvorfra det siteres:
”Departementet vil bemerke at forsvarlighetskravet også vil gjelde helsepersonells
utøvelse av alternative behandlingsformer, som for eksempel akupunktur. Det forutsettes
blant annet at helsepersonellet har tilstrekkelig kompetanse til bruk av disse metoder.
Videre er det er spørsmål om visse metoder benyttes fordi de i seg selv ikke kan anses
forsvarlige, uavhengig av den enkeltes kompetanse. Hvis autorisert helsepersonell ved
bruk av sin tittel har rekruttert pasienter og tilbyr ikke-dokumentert behandling innenfor
sin alminnelige praksis, kan dette være en sammenblanding som anses uforenelig med de
formål som begrunner autorisasjon. Dette kan likevel ikke gjelde alle ikke-dokumenterte
metoder, men må vurderes konkret.”
Det følger av ovennevnte at forsvarlighetskriteriet også gjelder for alternativ medisin.
Hva gjelder subjektive elementer ved den rettslige standard for forsvarlig legebehandling,
vises det igjen til at saksøker har gitt uttrykk for at han vil fraråde pasientene å underlegge
seg alminnelige behandlingsformer samt at han heller ikke selv vil behandle pasienter etter
allment anerkjente metoder frem til han eventuelt klarer å vitenskapeliggjøre sine teorier.
Det er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent at cellegift og strålebehandling
virker mot kreftsykdom. Kreft er en dødelig sykdom dersom pasienten ikke får behandling.
Det vises i den forbindelse til Dr. Smedlands forklaring om dette. Retten anser for øvrig at
dette er et forhold som ikke trenger ytterligere bevisføring.
Den behandling saksøker forfekter er ikke dokumentert som virksom. Retten stiller seg
således bak saksøktes anførsel om at det saksøker i praksis gjør, er å frarøve pasienter
behandling som man vet virker til fordel for en behandling som man ikke vet om virker.
- 16 - 08-098412TVI-SAFO
Det vises i den forbindelse til helsepersonellovens overordnede formål som fremkommer i
lovens § 1:
”Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit
til helsepersonell og helsetjeneste.”
Helsemyndighetene må følgelig kunne være trygge på at de leger som har autorisasjon
holder seg innen en fast faglig standard. Saksøker holder seg ikke til dette når han
konsekvent avviser anerkjente og dokumentert virksomme behandlingsformer.
Retten har etter dette kommet til at saksøker ved å konsekvent avstå fra bruk av anerkjente
behandlingsformer for kreft, ved å fraråde pasienter å ta i mot behandlinger så som
cellegift og strålebehandling samt ved å kun ville behandle pasienter etter den nye
germanske medisin, vil drive legevirksomhet i strid med den rettslige standard som kreves
for forsvarlig utøvelse av legeyrket.
Tapsvilkåret ”uforsvarlig virksomhet” må etter dette anses for oppfylt.
Det vil etter dette ikke være nødvendig for retten å vurdere hvorvidt tapsvilkårene ”langt
fravær fra yrket” og ”grov mangel på faglig innsikt” også er å anse som oppfylte.
Av den vurderingen nemnda har foretatt, fremkommer det at en enstemmig nemnd har
funnet det riktig å avvise saksøkers søknad om autorisasjon ettersom saksøker i tiden etter
at hans tyske autorisasjon ble tilbakekalt har behandlet pasienter uten autorisasjon, samt at
han i Tyskland og Frankrike har blitt dømt for dette. Det fremkommer videre at dette
forhold i betydelig grad svekker nemndas tillit til saksøker.
Saksøker har for retten forklart at han, siden han mistet sin tyske autorisasjon, har
behandlet opp mot 26.000 alvorlig syke pasienter. Følgelig må det kunne legges til grunn
at nemnda bygget sin skjønnsmessige vurdering på et korrekt faktum når det ble lagt til
grunn at saksøker har behandlet alvorlig syke pasienter uten å inneha noen for form
legeautorisasjon. Retten stiller seg bak nemndas vurdering når det konkluderes med at
dette forhold gjør at det uansett ikke vil være mulig å ha slik tillit til saksøker som vil være
nødvendig for å gi ham autorisasjon som lege.
Saksøker har gitt uttrykk for at han trenger legeautorisasjon for å få bevist sine teorier.
Retten finner i den forbindelse grunn til å bemerke at det er hensynet til pasientene som er
avgjørende ved en søknad om autorisasjon og ikke hensynet til den enkelte søker. Under
enhver omstendighet skal ikke hensynet til saksøker og hans ønske om å få prøvet sine
teorier ut i praksis tillegges vekt. Saksøker må søke å oppnå anerkjennelse for sine teorier
via tradisjonelle kanaler for vitenskapelig forskning. Det bemerkes i den forbindelse at
- 17 - 08-098412TVI-SAFO
saksøker fortsatt kan delta i en forskningsprosess til tross for at han ikke har autorisasjon til
å praktisere som lege selv.
Saksøker kan forstås slik at han mener at nemndas vedtak er urimelig ettersom pasientene
oppsøker ham av eget initiativ samt som følge av at han aldri har tatt betalt for behandling
av pasienter i henhold til den nye germanske medisin. Retten er enig med saksøkte i at en
slik innfallsvinkel ikke kan legges til grunn. Dette ettersom pasienter med alvorlige
sykdommer, så som kreft, befinner seg i en sårbar og vanskelig situasjon. Mennesker i
slike situasjoner er ofte villige til å prøve mange behandlingsmåter for å bli friske. Ved et
tallrikt utvalg av mulige behandlingsformer kan det således være vanskelig for dem å
foreta en selvstendig og riktig vurdering av behandlingsalternativene som foreligger.
Helsemyndighetene må da kunne stole på at legen, uavhengig av hvordan pasienten har
kommet i kontakt med denne, vil ivareta pasientens interesser og sikkerhet. Det er derfor
viktig at de som har legeautorisasjon holder seg til den faglig standard og sørger for å
opplyse pasienten på best mulig måte. Det gjør ikke saksøker når han konsekvent avviser
anerkjente og dokumentert virksomme behandlingsformer til fordel for sin egen lære. For
kreftpasienter vil dette kunne få dramatiske og kanskje dødelige konsekvenser.
Saksøkers høye alder og eventuelt korte gjenværende virketid som behandlende lege er slik
retten ser det intet relevant hensyn i den skjønnsmessige vurdering som skal foretas.
Det er etter dette rettens mening at avslaget på søknaden om autorisasjon var riktig.
Ettersom den nye germanske medisin retter seg mot samtlige sykdommer og ikke kun
kreftsyksommer, var det også riktig å nekte en midlertidig lisens i henhold til
helsepersonelloven § 49.
Hva gjelder saksøkers anførsel om at det beror på en saksbehandlingsfeil at han ikke fikk
møte nemnda for å redegjøre for den nye germanske medisin før vedtaket ble truffet, vises
det til det retten har sagt ovenfor om at det ikke er nødvendig for retten, og således heller
ikke statens helsepersonellnemnd, å ta stilling til innholdet av den lære saksøker forfekter
for å behandle hans søknad om autorisasjon som norsk lege. Anførselen om at det er tatt
utenforliggende hensyn tas derav heller ikke til følge. Videre ligger det i dette at saksøkers
anførsel om saksbehandlingsfeil som følge av at nemnda ikke fremla saksøkers
forskningsresultater for et forskningsråd eller innhentet en særskilt fagkyndig vurdering
heller ikke kan føre frem.
Retten kan ikke se at det innebærer en saksbehandlingsfeil at nemnda ikke har svart
konkret på saksøkers forslag om begrenset autorisasjon under kommunelege Dr.
Saugestads oppsyn. Det fremkommer klart av vedtaket at de uforsvarlige elementer ved
saksøkers virksomhet også vil gjøre seg gjeldende ved en begrenset lisens i henhold til
helsepersonelloven § 49. Retten vil bemerke at det uforsvarlige ved å praktisere
- 18 - 08-098412TVI-SAFO
utelukkende etter den germanske nye medisin ikke endrer seg selv om en annen lege med
autorisasjon holder oppsyn med behandlingen.
Saksøker har anført at vedtaket må kjennes ugyldig som følge av for lang
saksbehandlingstid og har vist til forvaltningsloven § 11a. Det er gjort gjeldende at det fra
saksøker søkte om autorisasjon den 22. august 2007 og frem til hovedforhandlingen, snart
hadde gått 2 år. Det er rettens oppfatning at anførselen er uholdbar i det forvaltningsloven
gjelder forvaltningens saksbehandling og ikke rettens. Det er således kun
saksbehandlingstiden fra søknaden ble inngitt til statens autorisasjonskontor for
helsepersonell og til avgjørelsen derfra ble truffet som kan legges til grunn. Deretter fra
klage ble inngitt Statens helsepersonellnemnd og frem til at nemndas vedtak forelå. Begge
kontorene hadde en behandlingstid på litt over 3 måneder. Saksbehandlingstiden har
således vært noe lang. Retten finner imidlertid ikke å gå nærmere inn på dette ettersom
saksbehandlingstiden uansett ikke har virket inn på avgjørelsenes innhold og derav ikke
kan føre til ugyldighet, jf. forvaltningsloven § 41.
Anførselen om manglende faglig kompetanse i nemnda kan ikke føre frem ettersom det er
vedtatt i medhold av lov hvordan den faglige sammensetning skal være. Det vises til
helsepersonelloven § 69 der det fremkommer at nemnda skal bestå av 7 medlemmer
hvorav tre medlemmer skal være jurister, tre medlemmer skal ha helsefaglig bakgrunn og
et medlem skal være representant for legeyrket. I forbindelse med behandlingen av
saksøkers klage, var nemnda sammensatt i henhold til den lovbestemte måte. Det vises for
øvrig til at det var lovgivers vurdering at nemnda med en sammensetning som nevnt
innehar en særskilt helsefaglig så vel som juridisk kompetanse, jf. Ot.prp. nr. 13 punkt
22.5.3.2.
Saksøker har endelig gjort gjeldende at nemnda ikke oppfylte sin veiledningsplikt overfor
ham da han ikke ble gjort oppmerksom på § 7 i lov om alternativ behandling av sykdom
der det fremkommer at behandling av alvorlige sykdommer og lidelser ikke kan utøves av
andre enn helsepersonell. Det er vist til forvaltningsloven § 11. Retten kan heller ikke se at
denne anførselen kan føre frem. Det vises til det forhold at saksøker selv har forklart at han
søkte om autorisasjon som lege fordi han ellers ikke kunne behandle kreftpasienter i
henhold til sin egen overbevisning uten å risikere straffeforfølgning. Saksøker var følgelig
kjent med at det ikke var anledning til å behandle kreftpasienter i Norge uten norsk
autorisasjon som lege. Retten stiller seg for øvrig tvilende til om det kan tillegges nemnda
å informere en søker/klager hva denne ikke kan utføre av behandlinger før autorisasjon
eller lisenes eventuelt er innvilget.
Rettens konklusjon blir etter dette at Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008
er gyldig. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet blir således å frifinne.
- 19 - 08-098412TVI-SAFO
Saksomkostninger
Saksøker har etter dette tapt saken fullstendig og dømmes i henhold til tvisteloven
§ 20-2(1) til å erstatte saksøktes kostnader forbundet med saken.
Saksøkte har fremmet et omkostningskrav på kr. 118.072,-. Foruten salær til
prosessfullmektigen på kr. 94.800,-, består kravet av utgifter til oversettelser av tyske
vedtak, kjøregodtgjørelse til et vitne og utlegg forbundet med reise og opphold i
Sandefjord i forbindelse med hovedforhandlingen. Salærkravet fremstår som inklusive
merverdiavgift.
Det er ikke fremsatt bemerkninger til omkostningskravet.
Omkostningskravet kan fremstå som noe høyt sett i forhold til sakens art. Retten har
imidlertid kommet til at kravet tas til følge som rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-
5 (1). Det vises i den forbindelse til at det hovedforhandlingen gikk over 3 dager samt det
forhold at saksøkers engasjement i saken har medført et betydelig merarbeid for de øvrige
involverte. Dette merarbeidet har vært unødvendig for det resultatet retten har kommet til i
saken og kan således betegnes som en vidløftiggjøring. Videre vises det til at saksøker har,
til tross for gjentatte oppfordringer fra retten og visstnok også fra egen prosessfullmektig,
unnlatt å forholde seg til sin prosessfullmektig og produsert et betydelig omfang av
dokumenter og skriv som er blitt sendt retten og saksøkte, som har vært unødvendige for
resultatet.
Saksomkostningskravet fastsettes etter dette til kr. 118.072,-.
- 20 - 08-098412TVI-SAFO
SLUTNING
1. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes.
2. Dr. Ryke Geerd Hamer skal innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom,
betale til Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet sakens omkostninger med
118 072 – etthundreogattentusenogsøttito – kroner, med tillegg av lovens
forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Retten hevet
Charlotte Fladmark Hauge
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
- 21 - 08-098412TVI-SAFO
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen
kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til lagmannsretten over dom i tingretten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes
på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den
saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen.
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal
det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det
synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke – uavhengig av verdien av ankegjenstanden – nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes,
og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
- ankedomstolen
- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
- hvilken avgjørelse som ankes
- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende
parten krever
- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
- de bevisene som vil bli ført
- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er
omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.
- 22 - 08-098412TVI-SAFO
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig
og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare
angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller
på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på
grunnlag av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.
- 23 - 08-098412TVI-SAFO
-------------------------------------------------
[*/QUOTE*]
Das Urteil im Original als PDF:
http://www.transgallaxys.com/~aktenschrank/der_kleine_Wurschtl_Ryke_Geerd_Hamer/URTEIL_GEGEN_HAMER_dom%20avsagt%2030.04.2009.pdf.
Author
Topic: Hamer verliert in Norwegen + Das Urteil gegen Hamer + der Volltext (Read 1525 times)